17.mai er en dato som gir oss helt spesielle assosiasjoner. Umiddelbart ser vi for oss barnetog og flagg, korpsmusikk og kongefamilien på slottsbalkongen. Noen årstall dukker opp: 1814, 1905 og 1945. Og store og viktige ord melder seg: fred, frihet, demokrati.
Mange husker kanskje og fortellingen om Georg Sverdrup som var på vei til Eidsvolls-forsamlingen i 1814. Skysskaren hans sier ordene som ble berømt i ettertid: «Husk at Gud er attåt». Jeg vet ikke om han hadde dagens prekentekst, Salme 127 fra Det gamle testamentet i tankene da han sa det, men de samsvarer godt. Versene 1-2 lyder:
«Hvis Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves.
Forgjeves står dere tidlig opp og setter dere sent ned
og spiser brødet dere har slitt for. Det samme gir han sine venner mens de sover.»
Det gjelder å handle slik at «Gud vil være attåt».
Fedrelandssalmen vår, «Gud signe vårt dyre fedreland», knytter an til bibelteksten når den i v 6 sier: «Vil Gud ikkje vera bygningsmann me fåfengt på huset byggja».
Vi er stolte av det landet vi lever i og det samfunnet vi har – og det med rette. Gang på gang kåres Norge til å være blant verdens aller beste land å bo i. Men vi som lever i dag vet jo godt at det er ikke vi som har utrettet dette. Det er de som har gått foran som har lagt grunnlaget. Vi nyter godt av deres innsats, deres valg. Tilsvarende har våre valg og handlinger avgjørende betydning for dem som kommer etter oss. Det er en sårbar jord vi deler. Vi må ikke gjøre det umulig for barn og barnebarn å leve her.
Det ene perspektivet for 17.mai er dette historiske: hvordan vi står på forfedrenes skuldre - og selv legger til rette for kommende slekter. Vi må bygge i pakt med Guds vilje i det historiske perspektivet.
Og så vet vi at da kristendommen ble innført i Norge for tusen år siden, brakte den med seg det radikale budskapet at nestekjærligheten gjelder alle mennesker – uavhengig av ætter og slekter. Hva det innebærer hører vi noe om i Marias lovsang (Lukas 1.46ff), som er evangelieteksten i dag. Der beskrives en Gud som «metter de sultne med gode gaver og sender de rike tomhendt bort». En Gud som tar våre daglige, menneskelige behov på alvor og vil alle menneskers vel. Og ser verden nedenfra.
Vi må bygge i pakt med Guds vilje også i det globale perspektivet.
Det er ikke likegyldig hva slags samfunn vi bygger, og det er ikke det samme hva slags verdier som leder oss - verken i forhold til våre etterkommere eller i forhold til dagens mennesker.
Når vi feirer 17.mai med stolthet og takknemlighet er det i visshet om at vi må bygge samfunnet i pakt med Guds gode vilje. I tråd med dette sier vi i Guds navn ja til menneskeverd og likeverd, og nei til rasisme og all slags diskriminering.
Kirkas bidrag inn i 17.mai er å hjelpe til med at tilfredsheten ikke blir selvgodhet og stoltheten ikke blir forakt for andre.
Gratulerer med dagen – og lykke til med årets annerledes feiring!